Vi tilrår at du alltid nyttar siste versjon av nettlesaren din.
Angstlidelser - fobiske og panikkangst
Angst er i utgangspunktet ein normal kroppsreaksjon som skal gjere oss i stand til å møte truslar. Angstliding er når angsten blir så sterk og hyppig at han hemmar fungering i kvardagen. Det finst behandling som har gode resultat.
Et panikkanfall kan virke skremmende, men varer sjelden mer enn noen minutter og er helt ufarlig. Det finnes god behandling.
Angstlidingar er ei samlenemning for ei psykisk liding prega av angst eller frykt. Nokre angstlidingar er knytt til bestemte objekt eller situasjonar (fobisk angst), for å bli kritisk vurdert av andre (sosial angst) eller for å bli sjuk (helseangst). Angstlidinga kan pregast av vedvarande bekymringar, rastløyse, uro og irritabilitet (generalisert angst). Angst kan også komme som plutselege anfall med sterke kroppslege reaksjonar (panikkangst).
Ulike angstlidingar
Ulike angstlidingar har mange fellestrekk, men også nokre særtrekk:
Ved sosial angstliding fryktar ein situasjonar der ein risikerer å bli utsett for andre menneskes kritiske blikk og å bli bedømt som nervøs, svak eller dum.
Panikkliding blir prega av plutselege anfall av intens kjensle av frykt for at det vil skje noko forferdeleg, og med eit sterkt kroppsleg ubehag og dessutan vedvarande redsel for at nye anfall skal oppstå.
Nokon utviklar også agorafobi, med sterk frykt for å forlate heimen og vere på offentlege stader, til dømes kinoar, kjøpesenter, buss og tog, der det er vanskeleg å komme seg raskt vekk.
Generalisert angstliding blir prega ved at ein er mykje engsteleg, bekymrar seg konstant for vonde ting som kan hende, og er uroleg og rastlaus.
Helseangst eller hypokondri er ein vedvarande og invalidiserande frykt for å ha, eller kunne få, ein alvorleg sjukdom.
Posttraumatisk stressliding oppstår som ein etterverknad av ekstremt skremmande hendingar, som katastrofar, alvorlege ulykker, mishandling og valdtekt. Trusselen blir gjenopplevd som påtrengjande og ubehagelege minne og sterk kroppsleg aktivering.
Eit sentralt trekk ved angstlidingar er utvikling av unnvikelsesatferd, der ein unngår stader eller situasjonar som ein trur vil framkalle angsten. Unnvikelsen er ei årsak til at angsten blir halden oppe, og det største problemet for den daglege fungeringa til personen.
Typiske kjenneteikn
Angst blir kjenneteikna ved bestemde kroppsreaksjonar og tankemønster.
Kroppsreaksjonar: Høgare puls, hjartebank, anspenthet, skjelving, sveitte og rask pust. Eit angstanfall kan vere følgt av svimmelheit, prikking for auga, kvalme, uvirkelighetsfølelse, nummenhet og smerter i brystet. Alt dette er ufarlege, men skremmande reaksjonar.
Tankemønster: Det er ein samanheng mellom tankane, den kroppslege aktiveringa og kjensla av angst. Tankar kan skape angst, føre til at angsten aukar og bidra til å halde han ved like. Ein straum av bekymringstankar kan halde oppe stress i kroppen og ei kjensle av fare og av ikkje å ha kontroll. Katastrofetankar er skremmande tankar om ikkje å meistre ein situasjon eller at det er noko alvorleg gale med kroppen, til dømes «Eg svimar av!» eller «Eg dummar meg ut!».
Tilvising og vurdering
For å få behandling i spesialisthelsetenesta treng du tilvising. Fastlegen er den som oftast tilviser til utgreiing og behandling, men det finst også anna helsepersonell som kan tilvise. Vi vil då på bakgrunn av prioriteringsrettleiaren «Psykisk helsevern for vaksne» avgjere om du har krav på behandling i spesialisthelsetenesta.
Alle tilvisingar bør innehalde:
Aktuell sjukehistorie
Relevante tidlegare og nåverande sjukdommar
Kliniske funn
Resultat av relevante tilleggsundersøkingar
Oppdatert medikamentoversikt
(Ved bruk av malen «den gode tilvising», som er integrert i dei fleste elektroniske pasientjournalsystema, er punkta nemnt over, dekka)
Aktuelt:
Beskriving av den aktuelle sjukehistoria og forløp hittil: debut, årsaksforhold, symptom, aktuell behandling, forløp
Funksjonsbeskriving, arbeid, livskvalitet og par-/familiefungering, omsorg for barn?
Ved tilvising av barn eller av pasientar utan samtykkekompetanse må ein ha kontaktinformasjonen til føresette
Eventuelt tolkebehov
For meir informasjon og rettleiing om tilvisingar til spesialisthelsetenesta: Nasjonal rettleiar for tilvisingar til spesialisthelsetenesta, Helsedirektoratet.
Utredning
Behandlar på sjukehuset vil, tidleg i forløpet, legge vekt på å kartlegge korleis angsten påverkar deg, og korleis den har utvikla seg over tid. For å få innblikk i dette vil behandlaren vere opptatt av å få svar på:
Korleis påverkar angsten funksjonen din i kvardagen?
Kor lenge har du vore plaga med angst?
Er det spesielle hendingar som har utløyst angstplagene?
Om du også har andre samtidige psykiske plager
Er angsten isolert til enkelte situasjonar eller ting?
Korleis er livssituasjonen elles?
Om du kjenner til andre i familien som har same type plager
Dette inngår ofte i utgreiinga:
Den personlege historia di
Sjukdomshistorie (anamnese)
Strukturert klinisk intervju
Det er krav til utgreiing og diagnostisering innan 6 veker etter første oppmøte. Dei første konsultasjonane vil derfor bli knytt til utgreiinga. Ved meir komplekse tilstandar blir utgreiinga utvida til 12 veker.
Behandling
Behandling av angst består vanlegvis av ein kombinasjon av ulike tiltak. Eit viktig prinsipp i angstbehandling er at du gradvis lærer å utsette deg for og handtere angstfylte situasjonar. Det inneber at du deltek aktivt i planlegging og gjennomføring av di eiga behandling.
Behandlinga skjer individuelt eller i gruppe, eller via nettbasert behandling. Pårørande kan ved behov vere med i delar av behandlinga.
Samval
Kva behandling som er best for deg kan du og helsepersonell kome fram til saman. Dette kallast samval. Å vere med og bestemme er ein rettigheit du har.
Samval inneber at du mottek informasjon om fordelar og ulemper ved dei ulike alternativa. Så kan du saman med helsepersonell sjå desse opp mot kvarandre, ut ifrå kva som er viktig for deg.
Her er tre spørsmål du kan stille din behandlar:
Kva alternativ har eg?
Kva fordelar og ulemper er moglege ved desse alternativa?
Kor sannsynleg er det at eg vil oppleve nokre av desse?
Kognitiv terapi og medikamentell behandling er i hovudsak behandlingsmetodane for fobisk angst og panikkangst. Psykoedukasjon og eksponeringsbehandling kan inngå i den kognitive terapien.
Behandlinga kan bli gitt individuelt eller i gruppe. Kva som blir valt, er også avhengig av kva du ønsker sjølv.
Etter at du har avslutta behandlinga hos oss i spesialisthelsetenesta kan du ha utbytte av oppfølging frå fastlegen din og anna helsepersonell i primærhelsetenesta. Ein nyttig reiskap her er ein plan for førebygging av tilbakefall, med punkt for konkrete ting du kan gjera, bygd på erfaringane dine om kva som hjelper.
Behandlaren din i primærhelsetenesta kan søke faglege råd hos oss. Dykk kan også drøfte mogelegheita for ei ny tilvising dersom det blir aktuelt.
